I kontekst av kulturskolen som lokalt ressurssenter, der kulturskolen skal bidra i arbeidet med å styrke kulturell kompetanse i lokalsamfunnet​ (Norsk kulturskoleråd, 2016, ss. 5,9)​ og oppfordringer i Meld. St. 18 (2020-21) om å inngå i samskapende prosesser ut fra identifiserte behov og forutsetninger ​(Kulturdepartementet, 2021, s. 85)​ vil og må kulturskolen tenke bredt om sin rolle i det lokale tjenestetilbudet innen både oppvekst, helse, kultur og fritid.  

Samskaping som fenomen og væremåte vil være både et middel og et tankesett for å løse de ulike sektorenes felles samfunnsoppdrag, der kulturskolen vil kunne løftes frem av behovet for å se kunst og kultur i et bredt perspektiv.  

I pilotprosjektet Kulturskolen som utviklingsaktør i fremtidens kommune (heretter kalt Pilotprosjektet) benyttes begrepene samarbeid, samhandling og samskaping. Begrepene ligner hverandre, men de har ulike dimensjoner og nyanser som det kan være interessant å drøfte og å dvele ved. Pilotprosjektet fokuserer samskaping som arbeidsform og væremåte, noe som innebærer både samarbeid og samhandling.  

I et samarbeid handler det om å løse en konkret oppgave og samarbeidspartene kan til og med gjennomføre oppgavene uavhengig av hverandre, men man er forpliktet og ansvarlig for sin del av oppgaven​ (Ness, 2016)​. Ness viser videre til flere forskere, bl.a. Anderson (2012) og Karlson & Borg (2013), når han sier at samhandling handler mer om «den gjensidige relasjonelle deltakelsen og engasjement i den kontinuerlige dialogen mellom personene som arbeider sammen for å oppnå et felles mål» ​(Ness, 2016)​.  Hos Kobro finner vi at i samskaping forutsettes et samspill mellom dialog og samhandling i en dynamisk, sirkulær prosess​ (Kobro, 2018, s. 20)​.  

Dette betyr at aktørene i en samskapingsprosess er i et likeverdig og åpent forhold, og bidrar til samskapt læring og -utvikling som ikke kunne ha funnet sted uten at alle aktørene hadde hatt en samskapt væremåte som prinsipp.  

For å skape en større forståelse for hva samskaping er, velger vi å bruke en definisjon av begrepet fra Torfing et al (2016): «Kjernen i samskapelse er at to eller flere aktører samarbeider for å løse en offentlig oppgave eller et samfunnsproblem gjennom en konstruktiv utveksling og anvendelse av deres forskjellige erfaringer, ressurser, kompetanser og ideer» ​(Torfing, Sørensen, & Røiseland, 2016, s. 12)​. Knyttet til Fremtidens kulturskole skaper formuleringen gjenklang; gjennom lokal samskaping vil ulike aktører, gjennom å utveksle og anvende sine kompetanser, ressurser og erfaringer, vise vilje og bidra til å løse sosiale oppgaver for felles verdiskaping. Prinsipielt så handler det også om at alle som kan tenke seg å bidra til en løsning, eller som blir en del av denne løsningen, skal være velkommen til å delta. For å skape motivasjon og forståelse for samskapingsarbeid, kan det derfor være et poeng å ha fokus på medskaping, kunnskaping, meningsskaping og verdiskaping ​(Skille, 2020)​. 

For at medskaping i samskapingsprosessene som inkluderer fremtidens kulturskole skal kunne oppleves reell og utløse kreativitet og innovasjon, er det nødvendig at deltakerne opplever medvirkning i handling og likeverdighet i roller samt støtte hos hverandre gjennom interaksjon og dialog på og mellom ulike beslutningsnivå. Dette øker også muligheten for kunnskaping, slik at nyervervet kunnskap og kompetanse vil kunne bidra til at deltakerne i prosessene kan ta kvalifiserte valg og komme frem til bedre avgjørelser. Meningsskaping kan her forklares som en prosess hvor de som deltar i samskapingprosessen søker å forstå problemer, utfordringer eller hendelser som er tvetydige, uklare og som bryter med deres forventninger ​(Christianson & Maitlis, 2014)​. 

Samskaping i Pilotprosjektet er forventet å føre til utvikling og endring av praksis i flere sektorer som deltar i prosessen. Da vil det være viktig å ivareta behovet for å skape mening og opprettholde sammenhengende forståelser som ivaretar relasjoner og muligheter for kollektiv handling​ (Maitlis, 2005)​. For å oppnå meningsskaping i samskapingen, vil det derfor også være viktig at noen leder og fasiliterer prosessene og fokuserer på å ivareta de deltakende organisasjonenes sosiale identitet, skaper rom for refleksjoner i fellesskap rundt roller og makt i gruppa og bygger gode relasjoner for gode samskapingsprosesser videre.  

Samskapingen bringer med seg verdier på flere nivå. Dette handler om verdier for deltakerne, deltakernes målgrupper og deres organisasjoner, men også politikere, innbyggere, frivillige organisasjoner m.fl. Samskapingserfaring ser også ut til å ha merverdi som metode og som et tankesett for å bidra til innovasjon og utvikling av andre sosiale tjenester i kommunen. Å skape felles forståelser og se felles mål fordrer at en møter sine meddeltakere i samskapingsprosessen uten en fastlåst underliggende antagelse av hva som skal bli et resultat av samskapingen.  Åpenhet, en demokratisk holdning og det å tørre å være kreativ er derfor et godt utgangspunkt.  Samskaping kan slik bidra til å skape miljøer som ivaretar og fremmer en kultur for sosial innovasjon der kulturskolen med fordel kan bidra som en aktiv medskaper, «kunnskaper», meningsskaper og verdiskaper. 

Aksjonslæring som metode er utviklet utfra en visshet om at det viktigste grunnlag for læring er våre erfaringer, men at dette alene ikke er nok for å lære.  

Flere forfattere, bl.a. Øystein Ballo (2018), viser til Tom Tiller (2006) når de beskriver at «aksjonslæringens grunnleggende verdier er deltakelse, involvering, ansvarliggjøring, kritisk refleksjon og forpliktelse til å lære av erfaringer» ​(Ballo & Dahl, 2018, s. 159)​. Erfaringer bør reflekteres over og analyseres i aktiv deltakelse for at det skal forekomme læring. «Aksjonslæring tar utgangspunkt i konkrete, praktiske problemer eller erfaringer som grunnlag for å få til ønsket endring» (Ballo & Dahl, 2018, s.159). For å komme dit, må det prøves ut handlinger; aksjoner som igjen vurderes og justeres. 

Aksjonslæringens tankesett har preget arbeidet med fremtidens kulturskole gjennom å dele erfaringer, reflektere over dem og justere praksis ut fra fornyet kunnskap. Aksjonslæring er en måte å tilegne seg felles språk, felles begrepsforståelse og ikke minst fremme læring, i samspillet mellom erfaringsdeling og kunnskapsutvikling. 

Aksjonslæringssirkelen beskriver ulike faser i et utviklingsarbeid og rammer inn tankesettet i pilotprosjektet gjennom at man sammen skal 

• identifisere behov, etablere kunnskapsgrunnlag og skape rammer  
• identifisere begrunnelser for hva vi vil oppnå 
• sette mål og velge arbeidsmetoder
• teste ut løsninger og tiltak
• evaluere og justere  

To spor
Arbeidet med Fremtidens kulturskole har hatt stort fokus på at prosessene skal bidra til læring i «to spor»; forstått som refleksjon og konkrete handlinger - som legger like mye vekt på hvorfor og hvordan vi gjør det, som hva vi gjør. Læringen og utviklingen skjer like mye i arbeidet med å beskrive og vurdere hvordan vi jobber sammen, som hva vi jobber med og hvilke konkrete tiltak og mål vi skal frem til knyttet til innholdet i tjenestene. 

Kjennetegn på faser i arbeidet
For å identifisere kjennetegn på ulike faser i prosessarbeidet og ha et felles språk rundt dette, er det gjennom prosjektet formulert mulige kjennetegn på de ulike fasene.  

Disse mulige kjennetegnene kan være utgangspunkt for dialog rundt hvilken aktivitet og hvilke mål som kan være aktuelle i hver enkelt fase i utviklingsarbeidet.

×

Foto: KS

Foto: KS

Klikk på tabellen for å få stor versjon

Å lede prosesser, er å lede mennesker.​ (Bendixen, Dahl, Knudsen, Olsen, & Roald, 2018)​. Det finnes mange ulike måter å tilrettelegge for medvirkning, samskaping og prosessarbeid, og det er lagt mye vekt på å beskrive ønskede kjennetegn på gode prosesser og gode prosessledere i piloten.  

Prosess-støtte

Med bakgrunn i erfaringer med Norsk kulturskoleråds veiledningsordning fikk alle deltakerkommunene i pilotprosjektet tilbud om prosess-støtte. Hensikten med tilbudet var å støtte kommunene i planlegging og gjennomføring av sitt lokale prosessarbeid.  

Tematikk i prosess-støtten var blant annet: 

• forankring og begrunnelser 
• struktur og plan for arbeidet 
• møtemetodikk 
• prosessledelse 
• samhandling, samskaping og medvirkning 

Innhold og tematikk for møtepunktene ble spilt inn fra deltakerkommunene ut fra deres opplevelse av relevans for prosess og ståsted. Dialog om tematikk og innhold, møteform og struktur ble avtalt mellom koordinator i den enkelte kommune og prosjektet sin kontaktperson for prosess-støtte.   

Gjennom prosjektperioden benyttet kommunene seg av tilbudet om prosess-støtte i varierende grad. Prosess-støtten ble gjennomført som fysiske møter og nett- og/eller telefonmøter. I noen av kommunene møtte veilederen hele kommunegruppa, mens i andre kun koordinatoren. Prosess-støtten ble gjennomført av én veileder alene eller med to i team. Noen hadde kun ett møtepunkt med veileder, mens andre har hatt flere.  

Kommunene melder at prosess-støtte var til hjelp for konkretisering av mål og for strukturering av arbeidet. I tillegg har støtte til tydeliggjøring av intensjon og strukturering av læringspunkter bidratt til trygghet i arbeidet inn mot et møte med kommuneledelsen. Møtene med veilederne har vært viktige for utviklingsarbeidet og starten på et langsiktig samarbeid i ny sektor med utveksling av kunnskap, sette felles mål og utvikling av tiltak. 

I Pilotprosjektet har det vært lagt opp til at det skal drives utviklingsarbeid gjennom en veiledende væremåte. En veiledende væremåte kjennetegnes ved at gode spørsmål spilles opp, for å kobles med deltakernes erfaringer og fagkunnskap, teori og annet som kan belyse aktuelle problemstillinger, som igjen konkretiseres i ny kunnskap og bevisstgjør valg av nye tiltak og handlinger​ (Lauvås & Handal, 2014)​. Deltakerne utforsker og utfordrer seg selv og andre gjennom å stille gode spørsmål, for så å komme frem til nye og justerte løsninger.  

Det er mange gode begrunnelser for å inkludere medvirkning i arbeid med tjenesteutvikling og lokalsamfunnsutvikling. I arbeidet med Fremtidens kulturskole har vi vært spesielt opptatt av barn- og unges medvirkning, fordi høy grad av medvirkning kan bidra til å finne de beste løsningene, skape eierskap, innsikt og forståelse. Barn og unges rett til medvirkning er forankret i FNs barnekonvensjon, og også i kommuneloven, plan- og bygningsloven, barnehageloven, Opplæringsloven, Barnevernloven, Rammeplan for kulturskolen og Meld. St. 18 (2020 – 2021).  

Å legge til rette for gode medvirkningsprosesser, hvor barn og unge, og andre interessenter medvirker på en reell og hensiktsmessig måte, kan være utfordrende - så det ikke blir «medvirkning for medvirkningens skyld». 

Ut fra erfaringene i arbeidet med Pilotprosjektet nevner vi noen punkter som kan være sentrale når det skal vurderes om, hvorfor, hvordan og hvem som skal medvirke i en eller annen sammenheng: 

Trygghet
Det er et viktig element å skape trygghet i den konteksten medvirkningen skal skje. Trygge voksne, trygge grupper og fellesskap å snakke og være i. Også trygghet i hvorfor en skal være med på dette og hva det de involverte bidrar med skal brukes til. 

Relevans
De som skal medvirke må oppleve medvirkningen som relevant. Det betyr ikke alltid at det må handle om dem, men tematikk og anledning må gjøres forståelig og meningsfull, slik at det gir mening for den som blir involvert. 

Relasjon
En forutsetning for gode relasjoner er trygghet og respekt på alle nivå.  Å ta de som bringes inn i medvirkning på alvor, er avgjørende for deres bidrag.  

​​Ballo, Ø., & Dahl, K. (2018). Broen mellom ledelse og læring. Bergen: Fagbokforlaget. 

​Bendixen, G., Dahl, K., Knudsen, J. A., Olsen, T. L., & Roald, O. (2018). Ledelse - å lede mennesker. Oslo: Kommuneforlaget AS. 

​Christianson, M., & Maitlis, S. (2014). Sensemaking in organizations, Taking Stock and Moving Forward. The Academy of Management Annals, 2, vol. 8, No.1, 57-125. 

​Kobro, L. U. (2018). La oss gjøre det sammen! Håndbok i lokal samskapende innovasjon. Porsgrunn: Høgskolen i Sørøst-Norge/Senter for sosialt entreprenørskap og samskapende sosial innovasjon. 

​Kulturdepartementet. (2021). Oppleve, skape, dele — Kunst og kultur for, med og av barn og unge. Oslo: Kulturdepartementet. 

​Lauvås, P., & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. 

​Maitlis, S. (2005). The social processes of organizational sensemaking. Academy of Management Journal, Vol. 48, No.1, 21- 49. 

​Ness, O. (2016, april 26). NAPHA, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid. Hentet fra Samarbeid eller samhandling? Er det noen forskjell?: https://napha.no/content/14929/samarbeid-eller-samhandling-er-det-noen-forskjell 

​Norsk kulturskoleråd. (2016). Rammeplan for kulturskolen, Mangfold og fordypning. Trondheim: Norsk kulturskoleråd. 

​Skille, R. (2020). Samskaping=Balansekunst. Med kulturskolen som samskapingsaktør... Levanger, Trondheim: Nord universitet og Norsk kulturskoleråd. 

​Torfing, J., Sørensen, E., & Røiseland, A. (2016). Samskapelse er bedre og billigere. Stat og styring, Tidsskrift for politikk og forvaltning, ss. 10-14.