Framtidas kompetanse

Teksten under er hentet fra FoU-rapporten "Framtidas kompetanser i barnehager og skole", gjennomført av Rambøll på oppdrag fra KS. 

Framtidskompetanser innebærer noe annet enn de grunnleggende ferdigheter som vi her i Norge kjenner fra «Kunnskapsløftet».

Oppmerksomheten rettes nå mot de mer utfordrende og sammensatte kompetansene som trengs for å arbeide med ulike problemstillinger av betydning for den enkelte og samfunnet framover. Utdanningens rolle defineres som helt sentral i måten enkeltpersoner og samfunnet som helhet skal kunne mestre og imøtekomme de utfordringene som vi står over for.

De fem hovedargumentene for endring

Overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn indikerer viktige skifter i måten vi betrakter kompetansebehov, endring, innovasjon og utdanningens rolle i samfunnet på. Utdanningen blir et enda sterkere virkemiddel for å kunne håndtere overgangen til en ny samfunnsformasjon basert på foredling og utvikling av kunnskap i ulike sektorer av samfunnslivet (Hargreaves 2003; Stehr 1994).

Vi vil fremheve fem sentrale drivkrefter som har vært spesielt viktige i den offentlige debatten om framtidas kompetansebehov og utdanningens rolle i denne sammenheng. Dette er drivkrefter som ikke først og fremst er nasjonalt forankret, men som i stor grad fremheves som globale drivkrefter og tendenser i de aller fleste samfunn.

1. Endringer i arbeidsmarkedet.

For det første gjelder det endringer i arbeidsmarkedet og ulike samfunnsøkonomiske studier som legges til grunn for de analyser av endringer i kompetansebehov som trekkes frem. For eksempel nevner Trilling og Fadel (2009, s. 3) at 1991 markerer et viktig skifte i amerikansk økonomi. Det året var det første hvor man brukte mer økonomiske midler på infrastruktur og tiltak knyttet til kunnskapssamfunnet enn hva man gjorde på infrastruktur og tiltak knyttet til industrisamfunnet (5 milliarder dollar mer). Slike analyser brukes da som argument for endringer i kompetansebehov og hva samfunnet trenger av framtidige arbeidstakere. Dagens utdanningssystem var utviklet for å takle industrisamfunnets utfordringer når det gjelder kompetanse, med masseutdanning som konsekvens, og der alle følger samme progresjon og innhold. Spørsmålet nå er hvordan kunnskapssamfunnet fordrer andre modeller for innhold i barnehagen og skolen, og hvilke kompetanser man skal utvikle og utdanne for.

2. Teknologiutvikling

For det andre handler det om hvordan teknologiutviklingen skaper nye premisser for kunnskapsutvikling og læring. Det er mange som legger vekt på dette som en spesielt viktig drivkraft når man diskuterer hvilke kompetanser og kunnskaper som blir viktige i framtidas samfunn (Erstad, 2010). Internett og ulike teknologier gir helt nye muligheter for lek og læring i barnehagen, og for informasjonstilgang, kommunikasjonsmuligheter samt nettbasert tilrettelegging av undervisning i skolen. Det har vært en tendens til at teknologiutviklingen i seg selv er utgangspunkt for vurderinger av endring, mens de pedagogiske betraktningene har forsøkt å følge etter. Det har nå snudd noe, i og med at de pedagogiske argumentene for framtidas kompetanser settes tydeligere på dagsorden.

3. Barn og unges oppvekstvilkår

For det tredje gjelder det betraktninger om barn og unges oppvekstsvilkår i dag (Thomas & Seely Brown, 2011). Dagens barn er den første generasjonen som vokser opp med digitale medier og internett som en integrert del av hverdagen. Og med smarttelefoner er de eldre barna på nett mer eller mindre kontinuerlig gjennom hele dagen. Det skaper en digital generasjon med andre forventninger til opplæringsløpet og hva deres kompetanse skal bestå i.

4. Safunnsutvikling

For det fjerde har vi hatt en samfunnsutvikling de siste tiårene som har medført et større mangfold blant brukerne av barnehagen og i elevgruppen i skolen, spesielt når det gjelder det flerkulturelle aspektet. Det skaper også en diskusjon om hvordan barnehagen og skolen skal kunne ivareta mangfold.

5. "Life skills"

For det femte gjelder det vektleggingen av det som betegnes som ’life skills’. Dette handler i bunn og grunn om å kunne håndtere utfordringer i en stadig mer kompleks verden. En rekke internasjonale organisasjoner har tematisert dette på ulike måter. Verdens Helseorganisasjon har for eksempel lagt vekt på ’life skills’ i flere av sine dokumenter (WHO, 1999). Sentralt i denne sammenheng er også globalisering som begrep, som uttrykk for at barn og unge gjennom sin opplæring må lære å forholde seg til utfordringer, som f.eks. miljøproblematikk, som har global karakter og gjelder oss alle. Dessuten må de forholde seg til at organisasjoner og arbeidsmarkedet i dag er mer internasjonalt og fordrer språkkompetanse og kulturell forståelse hos den enkelte.