Utdanning, kvalifisering, arbeid og dagaktivitet

Utdanning

Mange unge med barnevernsbakgrunn strever med skolegangen. I en brukerundersøkelse oppga hele 24 prosent av barn og unge som bodde på institusjon at de ikke gikk på skole. Det gjaldt nesten halvparten av dem over 18 år (Rambøll 2011).

Flere av ungdommene kan derfor trenge lengre tid på å fullføre videregående skole. Det er fortsatt en stor forskjell i gjennomført skolegang mellom et barnevernsutvalg og et sammenlikningsutvalg når de unge voksne har blitt mellom 30 og 42 år. Av unge med barnevernsbakgrunn hadde ca. 40 prosent oppnådd minst videregående utdanning, mens i sammenlikningsutvalget var det ca. 80 prosent (Backe-Hansen m.fl. 2014).

Tradisjonelt har det vært stilt lave forventninger til skolegang for unge med barnevernsbakgrunn. Både ansatte i barneverntjenesten og på NAV-kontoret legger imidlertid vekt på å tilrettelegge for utdanning. Utdanning blir også tematisert i ettervernsrundskrivet:

Det er viktig at ungdom får oppmuntring og støtte til å søke utdanning eller jobb, eller til å gjennomføre utdanning og stå i arbeid. (…) I dagens samfunn er det avgjørende at ungdom mestrer utdanning eller jobb, bolig og økonomi, og at de har et godt sosialt nettverk. Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011

Samarbeidspartnere

Oppfølgingstjenesten og NAV-veiledere i videregående skole er viktige samarbeidspartnere både for barneverntjenesten og NAV-kontoret knyttet til ungdom som dropper ut av videregående skole. I underveisevalueringa fra prosjektet Forsøk med NAV-veileder i videregående skole, blir samarbeidet med barnevernet imidlertid omtalt som problematisk. Prosjektet har fokus på frafall i skolen (Schafft og Mamelund 2016).

I 2013 utarbeidet flere direktorat et oppslagsverk  over ulike tjenesters ansvar og virkemidler i arbeid med ungdom som står i fare for å falle utenfor skole og arbeidsliv.

Høyere utdanning

Undersøkelser om unge med barnevernsbakgrunn, som har tatt høyere utdanning, viser at emosjonell, praktisk og økonomisk støtte er viktig. Fosterforeldrenes rolle er betydningsfull ved at de tilbyr en fleksibel støtte, som kan skje raskt. De kan hjelpe med praktiske oppgaver, lage god struktur og legge til rette for skolegang og ved å skape en tilhørighet til fosterfamilie (Jackson & Ajayi, 2013; Skilbred & Iversen, 2014).

Utdanningsfinansiering

Gjennomføring av utdanning kan ikke ses uavhengig av økonomisk støtte til utdanning. Det er ulike muligheter og ordninger relatert til om det gjelder videregående skole eller høyere utdanning.

Støtte fra foreldre

Lov om barn og foreldre gir foreldre oppfostringsplikt til barnet er 18 år. Hvis ungdom fortsetter videregående skolegang, som må regnes som vanlig etter fylte 18 år, har de også krav på pengetilskudd for den tiden skolegangen varer fra sine foreldre (barnelova, 1981 § 68). Det er vanlig at foreldre hjelper voksne barn økonomisk i den første tiden etter at de har flyttet hjemmefra og at de bidrar til barnas utdanning selv om barna ikke bor hjemme.

Familier med tiltak fra barnevernet er ofte i en dårlig økonomisk situasjon, med lavere utdanning enn befolkningen for øvrig. Det kan føre til at ungdommene får liten støtte fra sine foreldre, til tross for at foreldrene har plikt til det (Marthinsen m.fl. 2013).

Statens Lånekasse for utdanning

Statens Lånekasse for utdanning (Lånekassen) kan gi støtte til videre­gående og høyere utdanning.

Ungdom med barnevernstiltak kan i spørsmålet om støtte fra Statens Lånekasse til videre­gående skole, deles i tre grupper. Ungdom, som går på videregående og bor hos sine foreldre med hjelpe­tiltak, ungdom som bor i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon, og ungdom som får barnevernstiltak utenfor fosterhjem eller institusjon. Selv om det er mulig å dele ungdommene inn i tre grupper, har ansatte i barneverntjenesten og på NAV-kontoret erfaring med at det varierer hvordan ungdommenes situasjon blir forstått og hvilke rettigheter det oppfattes at de har. Det kan være forskjeller både i Lånekassens tolkning, og hvordan ansatte i barneverntjenesten og på NAV-kontoret oppfatter situasjonen (Oterholm, 2015).

Støtte til ungdom som bor hjemme hos foreldrene behovsprøves mot foreldres inntekt. Les mer om dette på Lånekassens nettside.

Det er spesifikke regler knyttet til Statens Lånekasse og støtte til søkere som er forsørget av barnevernet. Reglene er forskjellige avhengig av om ungdommene går på videregående skole eller tar høyere utdanning, om de bor i fosterhjem, ungdomshjem eller hybel, om fosterforeldrene mottar lønn eller utgiftsdekning osv. Hensikten med bestemmelsen er å unngå at ungdommene får en dobbel ytelse fra det offentlige. Samtidig kan det bli komplisert for ungdommene å forstå hvilke muligheter de har for utdanningsstøtte. De kan også trenge dokumentasjon fra barneverntjenesten slik at Lånekassen oppfatter situasjonen korrekt. Les mer om dette på Lånekassens nettsider.

Sosial­arbeidere både i barneverntjenesten og NAV-kontoret peker på utdanningsfinansiering som en stor utfordring relatert til uklarheter og ulikheter rundt Statens Lånekasses praksis (Oterholm, 2015).

Støtte fra barneverntjenesten og NAV-kontoret

Statens Lånekasse yter både lån og stipend. Et forhold som har betydning for ungdommene er om de må ta opp både stipend og lån. Det å ta opp lån til utdanning på videregående skole kan være en tøff start på voksenlivet.

I retningslinjer for samarbeid mellom barneverntjenesten og NAV-kontoret heter det:

For ungdom som har vært under barnevernets omsorg, har barnevernet overtatt ansvaret for den daglige omsorgen. Foreldre har forsørgeransvar for ungdom over 18 år som går i videregående opplæring. Barnevernet bør derfor dekke utgifter til husleie og livsopphold så lenge ungdommen går i videregående opplæring.

I rundskrivet til lov om sosiale tjenester i NAV heter det om studenter og elever at det er Statens lånekasse for utdanning som skal finansiere utdanning, samtidig som det poengteres at det kan være urimelig å kreve at en vanskeligstilt ungdom skal starte voksenlivet med gjeld og ta opp lån til videregående opplæring. Det vises også til at det ikke er alminnelig å ta opp lån for ungdom i tilsvarende livssituasjon. 

Spørsmål barneverntjenesten og NAV-kontoret også må ta stilling til er eventuell forskuttering og/eller supplerende støtte til stipend og lån fra Statens Lånekasse. Ofte dekker ikke disse ytelsene reelle bo- og levekostnader, men forutsetter at ungdommen har en jobb ved siden av studier. Dersom det er ungdom som har strevd på skolen, kan det være vanskelig å klare både studier og deltidsarbeid samtidig.

Saksbehandlere både i barneverntjenesten og på NAV-kontoret viser til ulike fortolkninger av barnevernloven og sosialtjenesteloven. Noen gir uttrykk for at lovene gir adgang til å støtte ungdom økonomisk mens de er under utdanning, mens andre ikke oppfatter det slik. Både sosialtjenesteloven og barnevernloven er lovbestemmelser som gir grunnlag for skjønns­messige beslutninger og individuelle vurderinger av ungdommenes situasjon. 

Dagaktivitet, kvalifisering og arbeid

Unge med barnevernsbakgrunn kan ha behov for støtte til å ha en aktivitet på dagtid, kvalifisering utenfor et vanlig utdanningsløp eller arbeid.

Betydningen av arbeid og aktivitet

Ansatte både i barneverntjenesten og på NAV-kontoret peker på at det er uheldig for ungdom ikke å ha noe å gjøre på dagtid. Det er stor enighet om at det for de fleste er viktig med en aktivitet. Ansatte i barnevernet legger særlig vekt på betydningen av at aktivitet bidrar til å gi en struktur i hverdagen, deltagelse i et fellesskap som på sikt vil gjøre at de klarer seg selv. Ansatte på NAV-kontoret er i tillegg opptatt av at dagaktiviteten så fort som mulig skal bidra til at ungdommene får en egen inntekt. Denne forskjellen kan forstås i lys av tjenestenes mandat og at sosialhjelp er en subsidiær ytelse (Oterholm, 2015). En utfordring knyttet til målet om raskest mulig selvforsørgelse er at det kan føre i retning av andre typer aktivitet enn utdanning. For noen er dette en hensiktsmessig vei å gå, for andre kan arbeids­markedstiltak i for liten grad ta hensyn til den enkeltes perspektiv og mer fungere som oppbevaring og en tiltakskarriere uten at det gir formell kompetanse som en del av ungdommens karriereløp (Biggart & Walter, 2006).

Fra 2017 er det innført aktivitetsplikt for unge under 30 år som mottar sosialhjelp. Kravet om å være i aktivitet knyttes til mottak av offentlig stønad, og brudd på kravet møtes med en reduksjon i stønaden.  Tenkningen er at krav om aktivitet skal bidra til at unge kommer raskere ut i arbeid eller utdanning. Ansatte i barneverntjenesten og på NAV-kontoret har også tidligere lagt vekt på å stille krav til ungdommene om å ha et dagtilbud. Det kan oppfattes som nødvendig å stille krav om aktivitet, samtidig kan slike krav gi inntrykk av at en ikke har tro på at ungdom selv vil arbeide eller gjøre noe på dagtid og at trussel om redusert stønad er nødvendig for å motivere til aktivitet (Oterholm, 2015).

Tone som hadde bodd på ungdomshjem fortalte hvordan hun tenkte om arbeid:

Det er veldig viktig. Du føler deg veldig sånn, ja nedtrykt visst du ikke har arbeid eller skole. Det blir kjedelig bare å gå hjemme. Veldig kjekt å kunne si til folk at jeg skal på jobb i dag, eller har vært på jobb i dag. Det er veldig godt å si, det hjelper på psyken. Tone, i Reime, 2008:41

Slike utsagn synliggjør at det ikke nødvendigvis er en motsetning mellom hva barneverntjenesten eller NAV-kontoret stiller som krav og det ungdom selv ønsker.

NAV-kontoret og oppfølging av unge arbeidsledige

I en undersøkelse fra 2015 om NAV-kontoret sin oppfølging av unge brukere ble arbeidet hovedsakelig beskrevet som ulike former for aktivisering (Strand m.fl 2015). Arbeids­praksis er omtalt som det vanligste tiltaket i NAV for ungdom under 20 år. Det ble vurdert som det beste tiltaket fordi arbeids­praksis (arbeidstrening) ga nyttig arbeidserfaring, og det var lett til­gjengelig. Tett individuell og tilpasset oppfølging blir også identifisert som sentralt i evalueringa av NAV sitt utviklingsarbeid knyttet til oppfølging av utsatte unge (Frøyland m.fl., 2016, Furuberg & Myklebø, 2012).

I hvilken grad arbeidsmarkedstiltak lykkes har sammenheng med om tiltaket gir mening for ungdommene, at det er tid til å avklare behov og gi veiledning og informasjon samt hvordan tiltakene samsvarer med ungdommenes ønsker og behov (Furuberg & Myklebø, 2012; Harsløf & Malmberg-Heimoen, 2013).

Det er særlig tre politiske garantiordninger som er relevante for arbeidet med unge brukere:

NAV-loven har ikke formuleringer som retter seg spesifikt mot unge brukere. Dersom unge, som andre arbeidsledige brukere har behov for en mer omfattende vurdering av hjelpebehov for å komme i arbeid, har de rett på en arbeidsevnevurdering. I vurderingen inngår en analyse av vedkommendes muligheter og begrensninger for å komme i arbeid, hva slags arbeid som skal være målet, behovet for bistand for å nå målet om arbeid og hva slags bistand som kan være aktuell.

Arbeidsledighet, tiltak og økonomiske rettigheter

• Dagpenger er en delvis erstatning for tapt arbeidsinntekt når en mister jobben.
• Tiltakspenger skal dekke nødvendige utgifter til å leve og bo mens en deltar på et tiltak.
• Arbeidsavklaringspenger (AAP) skal sikre inntekt i perioder hvor en på grunn av sykdom eller skade har behov for hjelp fra NAV for å komme i arbeid. Arbeidsevnen må være redusert med minst 50 prosent.
• Kvalifiseringsprogrammet (KVP) er for dem som trenger ekstra oppfølging for å komme i arbeid.

Ofte kan fastlegen være en sentral samarbeidspartner knyttet til vurdering av tiltak og økonomiske rettigheter og muligheter. 

Se nav.no for ytterlige informasjon.