Introduksjon om målgruppen og tjenestene

Undersøkelser om hvordan det går med unge med barnevernsbakgrunn peker på et behov for støtte i overgangen til voksenlivet. Det kan være behov for støtte fra barnevernstjenesten eller Nav-kontoret.Samtidig er det viktig å understreke at mange unge i denne gruppen også klarer seg bra, og at de er like forskjellige som andre unge. De har ett fellestrekk, og det er at barnevernet har satt inn tiltak i livet deres.

Det er viktig å ikke stigmatisere en hel gruppe ved ensidig å legge vekt på utfordringene de kan møte. Men vi må heller ikke underslå utfordringene og behovene mange unge kan ha for oppfølging fra offentlige tjenester. Andre unge får ofte oppfølging fra sine foreldre i overgangen til voksenlivet.

Ettervern lønner seg

Longitudinelle registerstudier over unge med barnevernsbakgrunn peker på flere utfordringer for denne ungdomsgruppen. De har lavere utdanning, lavere inntekt, mottar i større grad sosialhjelp og flere er arbeidsledige enn unge fra et sammenlikningsutvalg.

Flere unge oppnår utdanning, er ikke arbeidsledige og så videre etter hvert som de blir eldre. Det er likevel slik at også når de har blitt 30-42 år, er det forskjeller mellom denne ungdomsgruppen og et sammenlikningsutvalg, slik tabellen viser. 

Tabell 1, Utvalgte indikatorer på gode overganger til voksenlivet, prosentandel, unge 30-42 år (etter Backe-Hansen m.fl. 2014).

Studier av psykisk helse blant unge med barnevernsbakgrunn viser at de også har omfattende helseutfordringer. 

Les mer i kunnskapsoppsummering her

Longitudinelle studier viser at de som får ettervern, det vil si tiltak fra barnevernet etter fylte 18 år, oftere tar utdanning, og færre av dem mottar økonomisk sosialhjelp eller er arbeidsledige. (etter Backe-Hansen m.fl. 2014).

Støtte er særlig viktig for den enkelte ungdom, men den kan også ha samfunnsøkonomisk betydning. En undersøkelse viser at ved å redusere antallet ungdommer som ender utenfor arbeidslivet med 100 personer, sparer samfunnet 1,1 milliarder kroner (Rasmussen, Dyb, Heldal & Strøm, 2010).

Staten som forelder

Det er vanlig at ungdom får støtte fra foreldrene sine etter at de har flyttet hjemmefra. Ungdom flytter ofte frem og tilbake mellom foreldrehjemmet og eget bosted i overgangen til en mer permanent selvstendig tilværelse. For unge med barnevernsbakgrunn blir det et viktig spørsmål hvem som tar på seg en foreldrerolle som kan fylle dette behovet.

I den internasjonale diskusjonen om ettervern og oppfølging av unge med barnevernsbakgrunn i overgangen til en voksentilværelse brukes ofte begrepet "corporate parenting". Det viser til samfunnets felles ansvar for unge med barnevernstiltak, og at staten har de samme forpliktelsene som andre foreldre. Det innebærer at staten bør sikre at unge med barnevernsbakgrunn får den samme støtten som ungdom vanligvis får fra sin familie. I den konkrete sammenheng er det kommunen som har oppfølgingsoppgaven.

As the corporate parent of children in out-of-home care, the public child welfare agency has a legal and moral duty to provide the kind of support that any good parent would provide for their own children Courtney, 2009:4

Internasjonalt diskuteres det også hva som skal være målsettingen for ettervernstiltak. Skal det være selvstendighet på kort sikt, det som betegnes som independence, eller en mer gradvis overgang til en selvstendig tilværelse som også inkluderer støtte, interdependence. Ut i fra en forståelse om at alle mennesker har behov for støtte gjennom livet vektlegges interdependence. En gradvis overgang vil være i overenstemmelse med en slik forståelse.

Lovgrunnlaget

Hjelpetiltak etter barnevernloven for unge mellom 18 og 25 år omtales som ettervern. Ettervernet er hjemlet i barnevernlovens § 1-3 og kan opprettholdes til fylte 25 år hvis ungdommen samtykker. Både avslutning av tiltak ved fylte 18 år og avslag på tiltak skal begrunnes ut i fra hensynet til barnets beste. Ettervernstiltak kan gis både til ungdom som har vært plassert utenfor hjemmet og til unge som har hatt hjelpetiltak i hjemmet. Målsetting med tiltak er å sikre ungdommen nødvendig hjelp og støtte i overgangsfasen til en selvstendig voksentilværelse.

NAV-kontorets tiltak etter sosialtjenesteloven og NAV-loven vil også kunne gjelde unge i ettervernsfasen i barnevernet. Etter sosialtjenesteloven har de som ikke kan sørge for sitt livsopphold krav på økonomisk stønad. Støtten etter sosialtjenesteloven er subsidiær.

Arbeids- og velferdsetaten har etter NAV-loven ansvaret for gjennomføringen av arbeidsmarkeds-, trygde- og pensjonspolitikken.

Les mer om regelverk her

Barneverntjenesten og NAV-kontoret – ulike logikker

Barneverntjenesten er en spesialisert tjeneste for barn, unge og familier, mens NAV-kontoret formidler generelle tjenester til mennesker i vanskelige livssituasjoner og til dem som har behov for bistand i forbindelse med arbeid, trygd eller pensjon.

Barneverntjenesten og NAV-kontoret vil ut i fra sine oppdrag ha ulik kjennskap til ungdommene. Barneverntjenesten har gjerne hatt kontakt over tid, de kjenner ungdommens historie, foreldrene og eventuelle fosterforeldre eller andre omsorgspersoner. For NAV-kontoret kan ungdommen være en ny person, selv om familien kan være kjent fra tidligere, og NAV-kontoret vil for mange av ungdommene være en ny tjeneste å forholde seg til.

Saksbehandlere i barneverntjenesten og på NAV-kontoret gjør ulike vurderinger knyttet til unge med barnevernserfaring, og tenkemåten kan sies å representere to ulike institusjonelle logikker (Oterholm, 2015).

De ulike logikkene

Barnevernslogikken preges av en tenkning om en mer foreldrelignende forpliktelse som trekker inn et omsorgsperspektiv med vekt på betydningen av ungdommens historie, ansvar for ungdom som har vært under omsorg, og at ettervernet må ta hensyn til at ungdommene fortsatt er både barn og voksne. Det fremstår som sentralt å sikre ungdom varige relasjoner slik at de for eksempel har noen å komme til på søndagsmiddag og få støtte fra i vanskelige livssituasjoner. Barnets beste skal være styrende (bl.a. Breimo m.fl. 2015, Iversen, 2008, Oterholm, 2015).

NAV-logikken bærer mer preg av å utgjøre et sikkerhetsnett, som NAV er for mennesker som i en periode kan ha behov for offentlig støtte. NAV skiller ikke mellom unge med barnevernsbakgrunn eller andre unge i en vanskelig livssituasjon. Det er et mål at ungdommen så raskt som mulig skal oppnå selvforsørgelse gjennom aktivitet og arbeid og i minst mulig utstrekning motta sosialhjelp. Aktiveringstenkningen er fremtredende.

Ansatte i barneverntjenesten har også en forventning om at ungdommene skal klare seg selv, men det fremstår mer som en forventning som skal oppfylles på lengre sikt. I møte med NAV-kontoret blir ungdommene stilt krav til på lik linje som vokse , selv om heller ikke de ansatte på NAV-kontoret nødvendigvis oppfatter dem som det. Saksbehandlerne på NAV-kontoret har i større grad et fokus på om ungdommene er syke eller friske, som bakgrunn for å vurdere hva som er egnet oppfølging (Oterholm, 2015).

De ulike logikkene kan forstås i lys av de to tjenestenes samfunnsmandat. De innebærer ikke at ansatte på NAV-kontoret ikke yter omsorg, eller at ungdommene alltid opplever barneverntjenesten som omsorgsfull. Logikkene er uttrykk for mer generelle overordnede forståelser som kan ha betydning for hvilke hensyn det legges vekt på i vurderingene i de to tjenestene.