Barneverntjenesten skal starte samtalene med ungdommene om ettervern i god tid før de fyller 18 år. Det er noe ulike bestemmelser relatert til unge under omsorg og unge med hjelpetiltak, selv om begge grupper kan motta ettervern.

Unge under omsorg

Ettervern er en mulighet for alle unge som har hatt tiltak i barnevernet uavhengig av tidligere tiltak. Barneverntjenesten skal i god tid før barnet fyller 18 år i samarbeid med barnet vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om barnet skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år (barnevernloven § 4.15).

Mange har rutiner for når en skal starte opp vurdering av ettervern, samtidig som flere sier at de starter sent med dette arbeidet . Det kan være tidlig for en 17-åring å begynne å tenke på hvor de skal bo når de fyller 18. Det kan skape uro og bekymring for hva som er mulig og for eksempel om de kan bo videre i fosterhjemmet. Andre ungdommer blir sjelden spurt om de skal flytte når de er midt i videregående skole. Unge med barnevernstiltak kan jo også fortsette å bo i fosterhjem eller på ungdomshjem selv om omsorgen oppheves når de blir myndige.

Unge med hjelpetiltak

For unge som har hjelpetiltak skal barneverntjenesten ha utarbeidet en tidsavgrenset tiltaksplan. Barneverntjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene og vurdere om hjelpen er tjenlig. De skal vurdere om det er nødvendig med nye tiltak, eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Tiltaksplanen skal evalueres regelmessig (barnevernloven, 1992 § 4-5).

Det er ikke noe vilkår for å motta ettervern at ungdom har vært under omsorg (Ot.prp. nr. 69 (2008-2009)). Ungdom med hjelpetiltak strever også på mange områder i overgangen til voksenlivet, f.eks. relatert til skolegang. Det kan indikere at også de har behov for støtte.

Formål med ettervern

Målsettingen med å gi tiltak etter fylte 18 år er at ungdommene skal få nødvendig hjelp og støtte i overgangsfasen til en selvstendig voksentilværelse. I rundskriv om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år heter det videre:

Formålet med tiltak etter fylte 18 år er å bidra til at ungdommene opplever overgangen til en selvstendig voksentilværelse som trygg og forutsigbar. Overgangen til en selvstendig voksentilværelse er en prosess der ungdommen skal gjøres godt forberedt på en av de største forandringene i livet.

Ungdommenes samtykke er nødvendig for videre tiltak. Ungdoms rett til medvirkning har sitt grunnlag både i barnekonvensjonen, barnevernloven og sosialtjenesteloven. Ungdom er selv opptatt av betydningen av å bli hørt og at barnevernet har tid til å lytte. Deres fremtidsdrømmer og håp har betydning for hva de ønsker og hvordan de møter overgangen til voksenlivet.

Les mer om håp og drømmer her

Fylkesmannen i Oslo og Akershus skriver i sin årsmelding fra 2015 at de har behandlet flere klagesaker der barneverntjenesten forsømmer seg ved at de ikke har fattet skriftlig vedtak når tiltak blir avsluttet. Ungdommene blir dermed fratatt klagerett. Fylkesmannen fant også at ungdommer ofte i for liten grad gis anledning til reell medvirkning. 

Les mer i årsmeldingen her

Medvirkning er ikke bare en rettighet. Det er også et nødvendig grunnlag for at det tiltaket som blir iverksatt fungerer etter sin hensikt. En forutsetning for å kunne formidle sine ønsker er at ungdommene har tillit til saksbehandler. Ungdom beskriver at en god relasjon gjør at det blir lettere å stille spørsmål og ytre sine meninger, og det kan være utslagsgivende for at ungdom ser muligheten for og nytten av ettervern (bl.a.Paulsen, 2016).

Kompliserte forhandlinger

Ungdom formidler i flere undersøkelser at de opplever at det er vanskelige og kompliserte forhandlinger med barnevernet om ettervern (bl.a. Bakketeig og Mathisen, 2008a; Tysnes, 2014).

Ambivalens

En del ungdommer er lei av barnevernet og vil prøve seg på egen hånd. Den grunnen flest barneverntjenester oppgir for at ungdom ikke har videre tiltak er at ungdommene sier nei, dette selv om mange barnevernsansatte sier at de prøver å motivere ungdom til å ta imot ettervernstiltak. Det er også barneverntjenester som sier at de ikke har tilstrekkelig tid til å motivere ungdommene. Uenighet om innhold i ettervernet er en grunn som ofte er oppgitt for at ungdom ikke har ettervern (Oterholm, 2008, 2015). 

Flere forhold ved ungdommers situasjon kan gi grunnlag for ambivalens. De kan være usikre på om fosterforeldrene ønsker at de skal bo der videre. De vet ikke hvilke tiltak som er mulig. De kan ha en urealistisk forståelse for hva de selv kan klare.

Av ulike grunner kan barnevernets tiltak være avsluttet før ungdommene fyller 18 år. De kan likevel ha behov for støtte i overgangen til voksenlivet. Barnevernloven gir adgang til å opprette ettervernstiltak også for unge som ikke har barneverntiltak ved fylte 18 år, men som har hatt det tidligere. I rundskriv om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år, heter det:

Det er imidlertid forutsatt i forarbeidene at det ikke er noe i veien for å videreføre tiltak etter loven, selv om den enkelte ungdom i en kortere periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barneverntjenesten, se Ot.prp. nr. 61 (1997-1998). I forarbeidene blir det presisert at det er viktig at disse ungdommene gis mulighet til prøving og feiling i en tid etter at de har ønsket å stå på egne ben. Departementet forutsetter at barneverntjenesten foretar en konkret og skjønnsmessig vurdering av hjelpebehovet i det enkelte tilfelle  (Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011).

I lovforarbeidene er det lagt vekt på at barnevernet skal legge til rette for at ungdom skal kunne få ettervern selv om de først har sagt nei. Det er ikke vurdert som hensiktsmessig å fastsette noen endelig frist for hvor lang tid det kan gå fra når ungdommen har takket nei, til de eventuelt angrer og de får ettervernstiltak. Det skal være en konkret vurdering ut i fra den enkeltes hjelpebehov, og det bør legges til rette for mulighet for prøving og feiling. Det er likevel noen barneverntjenester som har rutiner på at det ikke kan være lenger opphold enn tre, seks eller 12 måneder. Denne tidsbegrensningen legger ikke til rette for en individuell vurdering slik loven sier, og det fører til uønsket variasjon på tvers av kommuner.

I rundskriv om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år skriver departementet at ungdommene skal bli gjort oppmerksom på at de kan ombestemme seg hvis de sier nei til tiltak. Barneverntjenesten bør forsøke å få til en avtale om å opprettholde kontakt likevel. Uansett bør barneverntjenesten ta kontakt etter ett år for å høre om ungdommene likevel ønsker å motta tiltak (Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011).

Nyere hjerneforskning viser at hjernen ikke er utviklet før en person befinner seg i midten av 20-årene, og at det er endringene på slutten som fører til økt kognitiv funksjon og bedre emosjons­regulering. Det kan ha betydning for om ungdommene selv ser behovet for ettervern.

Utviklingen må ses som en dynamisk prosess, der det skjer fortløpende endringer. For ungdom flest er det vanlig å flytte ut av foreldrehjemmet og tilbake flere ganger før de får en mer permanent situasjon på egen hånd. 

Både i norske og internasjonale undersøkelser om ettervern formidler saksbehandlere en forståelse av at ungdommene har behov for ettervern (Courtney et al.,2016; Höjer & Sjöblom, 2011a;Oterholm, 2015). Likevel er det en del ungdommer som får avslag på ettervern. I følge saksbehandlere i barneverntjenesten kan det særlig dreie seg om ungdommer der barneverntjenesten har prøvd ulike tiltak som ikke har ført frem, der f.eks. ungdommene har omfattende rusproblemer, situasjoner der barneverntjenesten vurderer at andre tjenester kan gi bedre oppfølging eller at barneverntjenesten og ungdommene ikke blir enige om innhold i tiltaket (Oterholm, 2008, 2015).

Avslag på ettervern skal begrunnes ut i fra hensynet til barnets beste. Innføringen av en begrunnelsesplikt ved opphør og avslag på tiltak for unge over 18 år ble gjort for å sikre at barneverntjenesten foretar en grundig vurdering samt at vurderingen skal synliggjøres.

Ungdom flest opprettholder kontakten med sine foreldre etter at de flytter hjemmefra. For unge med barnevernsbakgrunn kan det være kompliserte relasjoner til egne foreldre, fosterforeldre eller miljøterapeuter. For noen unge som bor i fosterhjem er fosterhjemmet blitt deres familie for livet, andre kan ha to familier, både sin opprinnelsesfamilie og fosterfamilien, mens noen opplever at de ikke har familie. En sterk tilknytning til foreldre, fosterforeldre, partner eller partners familie etter at fosterbarn har flyttet ut, gir bedre utfall for fosterbarn.

Selv om unge er i en løsrivelsesfase, har de også behov for støtte fra omsorgspersonene. En del av ettervernsarbeidet handler om å legge til rette for at ungdommene fortsatt kan ha mulighet til å få støtte fra voksne. Ungdom med barnevernsbakgrunn fremhever selv betydningen av å ha støtte fra en voksen de har tillit til.

Det kan være viktig at barneverntjenesten samarbeider både med foreldre og fosterforeldre eller ungdomshjem. Les mer om hverdagsliv og relasjoner her.

Foreldre

For mange unge er foreldrene deres viktigste støttespillere når det oppstår problemer av ulik art Mange unge får også støtte fra sine foreldre etter at de har flyttet hjemmefra. Dette er en situasjon som ofte kan være annerledes for unge med barnevernsbakgrunn.

Noen av ungdommene opplever at de kan få støtte fra sine foreldre, mens andre opplever mer å være en støtte for foreldre som fortsatt er i en vanskelig livssituasjon. Ungdommene kan ha behov for hjelp til å avklare kontakten med foreldrene. Dette kan også gjelde hjemmeboende ungdom med hjelpetiltak.

Fosterforeldre

Det er viktig å gi fosterbarnet trygghet for tilhørighet i fosterhjemmet også etter fylte 18 år, og det bør tilstrebes at fosterforeldrene forblir en naturlig del av barnets nettverk.

Les mer i "Rutinehåndbok for kommunenes arbeid med fosterhjem"

Noen fosterforeldre formidler at ungdommene er en selvfølgelig del av deres familie også inn i voksenlivet og resten av livet, mens for andre kan rollen som fosterforeldre være en avgrenset jobb, eller det kan ha vært en vanskelig relasjon mellom fosterbarn og fosterforeldre. Fosterforeldre kan også oppleve overgangstiden som en usikker tid, der de ikke vet hvilken rolle de kan ha (Bakketeig & Mathisen, 2008b; Christiansen, 2011). Avslutningen av barnevernstiltaket kan være en overgangssituasjon for fosterforeldrene også. Barneverntjenesten har vært deres oppdragsgiver. Den videre kontakten mellom fosterfamilien og ungdommen vil være uavhengig av barnevernet.

Foster­foreldres forpliktelser for ungdommene etter at de har blitt voksne er ikke noe barnevernet kan bestemme. Samtidig kan barnevernet tematisere spørsmål som kan være viktige og vanskelige for unge å ta opp. Det kan være usikkerhet knyttet til spørsmålet om fosterforeldrene vil ha videre kontakt med dem? Hvilken rolle de har i fosterfamilien, hører de til i høytider i ferier osv. 

Et vanskelig tema både for barneverntjenesten, fosterforeldre og ungdom kan være knyttet til den økonomiske siden av fosterforeldreskapet. Økonomiske midler til fosterforeldreskapet kan oppfattes som en slags motsetning til det å være en vanlig familie, og det å få betalt settes på spissen i ettervernfasen. Samtidig er det kostbart å forsørge ungdommer, og ikke alle fosterfamilier har god råd. Barnetrygden er et tilskudd alle barnefamilier får som også avsluttes ved fylte 18 år. Det er ingen nødvendig motsetning mellom det å få betalt og det å yte god omsorg. Samtidig kan dette være et tema som er vanskelig å snakke om både for fosterforeldre og ungdom.

I fosterhjemsmeldingen blir et livsløpsperspektiv vektlagt:

Fosterforeldre bør gis støtte til å være en trygg base for ungdommen også etter at han eller hun har flyttet ut, slik de fleste andre foreldre er for sine barn (Meld. St. 17 (2015-2016), 2016).

Ungdomshjemmet

Mange institusjoner har opplegg for ettervern, med overgang fra å bo inne på institusjonen til å flytte i treningshybel og så flytte for seg selv. Få ungdommer har likevel institusjonsopphold som ettervern. I 2015 var det 193 ungdommer mellom 18 og 22 år som bodde på barnevernsinstitusjon per 31.12.15.

Ledere på barnevernsinstitusjoner beskriver manglende og uklare samarbeidsrutiner med barneverntjenesten knyttet til ettervern. Flere av lederne formidlet at det var vanskelig å få forståelse for ungdommenes behov for ettervern hos barneverntjenesten. De beskrev en manglende felles forståelse og uklar ansvarsfordeling.

Statlige tiltak avsluttes senest når ungdommen fyller 20 år. Da får ikke kommunen refundert utgifter som overstiger kommunal egenandel. Dette innebærer at tiltak for unge over 20 år er begrenset til kommunale tiltak (barnevernloven, 1992 § 9-4). Ansatte i barneverntjenesten forteller at de også opplever press fra Bufetat om å avslutte tiltak før ungdommen fyller 20 år, selv om barnevern-tjenesten vurderer at ungdommene trenger videre tiltak. Andre viser til erfaring med at institusjonsoppholdet varer fram til 20 års grensen, men så avsluttes tiltaket i forkant av at ungdommen fyller 20 år.

Relasjonen til de ansatte på ungdomshjemmet kan være svært betydningsfull for ungdommene.

Noen ungdomshjem legger til rette for at ungdommene kan opprettholde kontakten, og den oppleves som viktig slik Kari forteller:

De var der hele tiden. De hadde liksom en hånd ute i mørket som jeg kunne ta visst jeg trengte det. Kari i Reime, 2008, 65

For ungdom som bor på institusjon kan det også være vanskelig å beholde kontakt med de ansatte. Ungdommene kan flytte langt unna, det flytter nye ungdommer inn, og de ansatte slutter osv.

Familieråd, nettverksmøte, familiemøte

Flere unge forteller om ensomhet etter at de flytter for seg selv. De kan ha behov for støtte både sosialt, praktisk og emosjonelt. Familieråd, familiemøter eller andre typer nettverksmøter kan være en måte å sikre at ungdommen har noen som kan stille opp for dem.

Familiemøter er et eksempel på samarbeid mellom barneverntjenesten, ungdom, foreldre og fosterforeldre. Det kan være et møte ca. en gang i året der ungdommens situasjon blir drøftet og det legges planer for det kommende året.

Familieråd kan være en måte å legge til rette for støtte når ungdom flytter for seg selv. I 2015 var det i følge Statistisk sentralbyrå registrert 20 familieråd for unge mellom 18 og 23 år. Det var fem nettverksmøter. Dette kan tyde på at det er potensiale for å bruke denne type arbeidsformer i større utstrekning.