Ingrid Schjølberg Busch

Ingrid Schjølberg Busch er 24 år og utdannet sykepleier. Hun er akkurat tilsatt som avdelingsleder på Røros sykehjem. Hun starter i august når hun er tilbake fra svangerskapspermisjon.

Hvorfor ble du sykepleier?

Jeg har alltid vært sett på som en omsorgsperson, både i familien og vennegjengen. Å ha omsorg for andre både kjente og ukjente, er helt naturlig for meg og det ble tidlig klart at sykepleieryrket var det jeg ville satse på. Dette har jeg nok etter min mormor, som var sykepleier gjennom hele sitt aktive yrkesliv, og som alltid har snakket varmt om sykepleieryrket. Hun har vært et stort forbilde for meg.

Utdanning

Jeg startet på Høyskolen i Vestfold høsten 2013. Der var jeg student i 2 år, men tok det siste året av utdannelsen på Lovisenberg Diakonale Høgskole i Oslo. Jeg satte stor pris på å kunne velge praksis nokså fritt, slik at jeg kunne få innblikk i alle de ulike retningene innenfor sykepleie. Sykepleie er så mye mer enn det mange tror!  Hvis det er noe jeg mener burde vært annerledes med utdanningen og yrket er det at det dessverre er veldig få menn som velger å utdanne seg til å bli sykepleier. Helsevesenet trenger flere menn!

Arbeidserfaring

Jeg har tidligere jobbet to perioder på sykehjem og mellom dette jobbet jeg et år på et asylmottak for enslige mindreårige flyktninger. Der jobbet jeg som sykepleier med barnefaglig ansvar. Dette mottaket ble opprettet i kjølvannet av den store flyktningstrømmen i 2015 men ble etter hvert nedlagt. Etter andre periode på sykehjem ble jeg tilbudt jobb som avdelingsleder på et bofelleskap for enslige mindreårige flyktninger. Dette var min første erfaring med å være leder i et faglig sterkt kollegium, noe som virkelig gav mersmak og jeg fant raskt ut at jeg ville fortsette å utforske denne karriereveien. Dessverre ble også dette bofelleskapet nedlagt. Å være med å legge ned min egen arbeidsplass var faktisk det siste jeg gjorde før jeg gikk ut i fødselspermisjon.

Erfaringene jeg hadde gjort som leder gjorde meg trygg på at det var dette jeg ville fortsette med. Når det dukket opp en jobb som avdelingsleder på et sykehjem i kommunen der jeg bor søkte jeg, og var så heldig at jeg fikk den i konkurranse med mange dyktige søkere.

Jeg har ikke begynt i denne jobben enda, så jeg har dessverre ikke full oversikt over arbeidsoppgavene mine der. Akkurat nå går det meste av tid til min fire måneder gamle baby, mann og hund.

Hva setter du pris på ved jobben din?

Ingen dag er lik i dette yrket og man får møte så utrolig mange spennende og fine folk. Alle mennesker vil i løpet av livet komme i kontakt med helsevesenet. For mange er dette tøft og vanskelig, og det å få møte mennesker i krevende livssituasjoner og å se at det du gjør for dem gjør en virkelig forskjell er en ubeskrivelig følelse!

Yrket vårt er i voldsom endring. Særlig innenfor eldreomsorgen står vi nå ovenfor en revolusjon innenfor bruken av velferdsteknologi, noe jeg tror kommer til å skape behov for enda bredere kompetanse, og vil gi dagene enda mer variasjon. Jeg har stor tro på at velferdsteknologi vil frigjøre tid til mer omsorg og menneskelig kontakt.