TTU 2019: lave tilskudd, høyere utgifter

Alle kommuner som yter særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltmottakere kan søke om refusjon av utgifter knyttet til disse tjenestene. Ordningen gjelder både psykisk utviklingshemmede og andre brukere, til og med det året de fyller 67 år. Det er kun utgifter som gjelder helse- og omsorgstjenester (ikke andre typer tjenester) som omfattes av ordningen, og det er kun direkte lønnsutgifter som er refusjonsberettigede.

Hvordan ser dette ut i praksis?

Kommunene får refundert 80 % av netto lønnsutgifter. Det vil si at kommunene selv dekker en god del av disse kostnadene. I tillegg er innslagspunktet for refusjon på 1 270 000 kr. Denne grensen har blitt hevet med nær 200 000 kr de siste tre årene, bl.a. fordi det ikke har fulgt lønnsveksten.

Beregningene viser også at utgiftene i direkte lønnsutgifter økte med dobbelt så mye som tilskuddet fra ordningen fra 2015-2018.

I tillegg reduseres også andre av kommunens midler. Statlige, øremerkede tilskudd og inntekter trekkes fra, og en andel av rammetilskuddet til psykisk utviklingshemmede reduseres. I tillegg bærer også kommunen ansvar for utgifter til bolig, indirekte kostnader og utgifter til andre tjenester enn helse- og omsorgstjenester.

Når behovene blant ressurskrevende psykisk utviklingshemmede øker, er det kommunen som må kompensere for dette. Konsekvensen kan være at andre sektorer får svakere økonomi og redusert kvalitet på tjenestene.