KS ønsker sterke, inkluderende, kulturelle lokalsamfunn. Det nås best gjennom styrket samhandling mellom forvaltningsnivåene, et styrket lokaldemokrati og engasjement på kulturfeltet, og tiltak basert på lokale og regionale ønsker og behov.

Kultursektoren har vært preget av en forståelse av at nasjonal politikk langt på vei er synonymt med statlig politikk, og dermed hva staten gjør på området.  Kommuner og fylkeskommuner har i dag et betydelig ansvar og en viktig rolle i kultursektoren. Nasjonal kulturpolitikk må derfor forstås som summen av lokal, regional og statlig kulturpolitikk, der samhandlingen mellom kommunesektoren og staten må være grunnlaget for en nasjonal kulturpolitikk for framtida.

Gode overordnete mål

Kulturmeldingen beskriver godt de statlige ambisjonene på kulturens vegne. De overordnede målene som er beskrevet er det lett å slutte seg til for mange. Meldingen er imidlertid mer uklar på hvilke følger dette får for hvordan man skal realisere målene, særlig knyttet til målet om maktspredning og styrket relevans i befolkningen.

KS legger til grunn at det er en dualismen i forholdet mellom hensynet til kunsten og kulturens egenart og samfunnsutviklerperspektivet. Dette er et forhold som i debatten ofte fremstilles som motpoler som vanskelig lar seg forene. Etter KS’ oppfatning ligger det tvert imot en gjensidighet i dette som best kan uttrykkes som en dualisme der det ligger spenninger som også bidrar til å forsterke legitimiteten og betydningen av begge perspektiv og hensyn.

Likeverdige premissgivere

Det er positivt at meldingen tydeliggjør at nasjonal kulturpolitikk omfatter statlig, fylkeskommunale og kommunale mål og virkemidler. KS vil imidlertid advare mot en forståelse av begrepet nasjonal kulturpolitikk som summen av lokal, regional og statlige kulturpolitikk der den statlige kulturpolitikken skal styre og legge premissene for den regionale og lokale politikken. Det må legges en forståelse til grunn som tar utgangspunkt i at det lokale og regional kulturlivet og -politikken er likeverdige premissgivere for statlig kulturpolitikk i utviklingen av en nasjonal kulturpolitikk. Dette fratar selvfølgelig ikke statlige myndigheter muligheten til å ha ambisjoner.

KS ønsker maktspredning

Ett av målene er relevansen kulturen må ha for befolkningen. Dette er et mål som det ikke er vanskelig å være enig i og støtte opp om. Det er imidlertid lite beskrevet hvilken betydning den politiske relevansen kulturen må ha for å sikre utviklingen av en nasjonal kulturpolitikk som bygger på lokal, regional og statlig kulturpolitikk. Å styrke Kulturrådet og legge tydeligere statlige føringer i ny kulturlov vil, etter KS’ oppfatning, stå i motsetning til målet om maktspredning og sterkere politisk relevans lokalt og regionalt, og vil derfor kunne bidra til å undergrave reell maktspredning på kulturfeltet.

Fylkeskommunene vil ta ansvar

Som det er dokumentert i FoU-rapporten «Kommunesektorens rolle i nasjonal kulturpolitikk» fra Oxford Resarch, som ble publisert under Arendalsuka, har fylkeskommunene kompetansen og viljen til å ta et ansvar, hvis også statlige myndigheter ser mulighetene som ligger i å overføre makt og virkemidler nærmere innbyggerne.

KS ønsker sterke, inkluderende, kulturelle lokalsamfunn. Det nås best gjennom styrket samhandling mellom forvaltningsnivåene, et styrket lokaldemokrati og engasjement på kulturfeltet, og tiltak basert på lokale og regionale ønsker og behov.  Dette vil være et sterkt fundament for en helhetlig nasjonal kulturpolitikk for framtida.

Lenkeblokk Icon Les FoU-rapporten "Kommunesektorens rolle i nasjonal kulturpolitikk" her