Norsk helse- og omsorgspolitikk settes på prøve

Nå må “noen” snakke sammen om regnestykket som ikke går opp.
Det er behov for en felles erkjennelse om tjenestenes realistiske og mulige omfang og kvalitet. Det må skapes en ny politikk som begrenser personellveksten, tiltakene må være omfattende nok og de må komme i tide.

KS løfter denne debatten på årets Kommunalpolitiske toppmøte den 15. mars 2023.

- Helsepolitikk er opposisjonens område, skrev kommentator Tone Sofie Aglen på NRK nylig. Brennpunktdokumentaren om eldre, enkelthistorier om fødselsomsorg og historier om fortvilte pårørende som opplever at tjenestene ikke hjelper deres kjære, berører oss. Nasjonale politikere overbyr hverandre med løfter om økte ressurser til tjenesten, nye satsingsområder, økte standarder, flere rettigheter, og bedre kvalitet. Er dette løsningen?

En helse- og omsorgssektor nær bristepunktet

De siste tiårene har det vært en sterk økning i etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, og flere faktorer bidrar til drastisk økning fremover. Det handler om medisinske fremskritt og større behandlingsmuligheter, økt krav til dokumentasjon, utvidede brukerrettigheter og økte forventninger fra innbyggerne.
Det er godt kjent at det både blir flere eldre og samtidig færre i arbeidsfør alder. Det betyr at etterspørselen etter personell i helse- og omsorgssektoren vil øke. Det er ikke sikkert at vi kan regne med at uformell omsorg fra pårørende og andre vokser like raskt som behovene for praktisk hjelp. Det forsterker problemet. Det økte behovet for tjenester har gjennom mange tiår blitt løst ved å bevilge mer penger, øke kvaliteten og utdanne mer helsepersonell. Innovasjon og ny teknologi har i hovedsak bidratt til å øke kvaliteten fremfor å redusere behovet for personell. Så langt har dette vært mulig uten at det har gått ut over sysselsettingen. i andre næringer. Sånn vil det ikke bli fremover. 

På Europa-toppen i ressursbruk

Norge ligger nå på toppen i Europa i ressursbruk til helse- og omsorgstjenestene. Vi har høyest andel sysselsatte i helsesektoren, og vi er dermed blant de landene som bruker mest av fellesskapets penger på disse tjenestene. Det er høyskole- og universitetsutdannet personell som har stått for den største veksten de seneste årene. Fagarbeidere og personell uten formell utdanning har ikke økt tilsvarende. Andre trender i tjenesteutviklingen er en villet utvikling over mange ti-år fra institusjonsbasert omsorg til mer hjemmebasert omsorg. I distriktskommuner med spredt befolkning, og lange avstander til legevakt og sykehus, bruker hjemmetjenesten mye tid for å nå alle brukerne, og mye av tjenestene gis èn til èn og krever mange ansatte.

Temperaturen stiger og presset for å ta nye politiske veivalg øker

Nå tvinger de store og vanskelige spørsmålene seg frem:

• Hva er helse- og omsorgstjenestenes realistiske omfang og kvalitet?
• Er tiden inne for å samles om en felles vei, sette partipolitikk til siden og ta et felles politisk ansvar?

Debatten tar vi på KPT!