Barnevernet hjelper stadig flere barn og unge

I hver kommune er det en barnevernstjeneste som tar i mot henvendelser og bekymringsmeldinger om barn som kan trenge hjelp fra barnevernet. Barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg og bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Barnevernets oppgave er regulert i Lov om barnevernstjenester.

Fakta: 4 prosent av barn og unge i alderen 0–22 år mottar hjelp fra barnevernet Norge

Samarbeider med andre
Barnevernet samarbeider med andre tjenester. Noen ganger kan barnevernet hjelpe barnet. Andre ganger kan barnet få god hjelp av andre tjenester som for eksempel helsestasjonen, familievernkontoret og psykisk helsevern for barn og unge. Flere kommuner har organisert forebyggende tiltak i familiehus eller lignende. I familiehusene tilbys ofte åpen barnehage og ulike former for støtte til foreldre som ønsker råd og veiledning når de er usikre på hvordan de skal forstå barnet sitt, og gi god omsorg.

Både barneverntjenesten og andre tjenester ønsker å gi hjelp før problemene vokser seg store. Dette kalles tidlig innsats.

Antall meldinger til barnevernet øker
Alle som er bekymret for et barn kan henvende seg til barneverntjenesten i kommunen. Dette kan gjøres muntlig eller skriftlig. Foreldre kan også henvende seg selv. Barn og unge tar sjelden selv kontakt med barnevernet, men når de ber om hjelp, er situasjonen ofte alvorlig.  

Fakta: I 2015 mottok barneverntjenesten 54.400 meldinger som gjaldt 48.330 barn. Dette er 3 prosent flere enn i 2014. Fra 2008 til 2015 økte antallet meldinger med 42 prosent.

Hvem henvender seg?

• Politiet                            16 %
• Barnevernet selv             14 %
• Skolen                             12 %
• Foreldre                             8 %
• Barnehage                          6 % (for aldersgruppen 0-5 år var andelen 13 %)
  
  

Alle offentlig ansatte har plikt til å melde fra til barnevernet hvis det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, eller har vist alvorlige atferdsvansker, eller når det er fare for at et barn blir utnyttet til menneskehandel. Organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune har den samme plikten.

Når barneverntjenesten får en bekymringsmelding skal de snarest avklare om meldingen skal følges opp med en undersøkelse. De skal også vurdere om barnet trenger akutt hjelp.

Hva er en barnevernundersøkelse?
80 prosent av bekymringsmeldingene gikk i 2015 videre til undersøkelse. En undersøkelse skal etter barnevernloven avsluttes innen tre måneder, i særlige tilfeller innen seks måneder.

Hva som skal undersøkes, er avhengig av hva bekymringen gjelder, og vil derfor variere. En barnevernundersøkelse skal ikke gjøres mer omfattende enn det som er nødvendig.

Resultat av en undersøkelse
Barnevernstjenesten avsluttet 44.100 undersøkelser i løpet av 2015. I vel 40 prosent av undersøkelsene ble det gjort vedtak om tiltak. I 1,5 prosent av alle undersøkelsene sendte barneverntjenesten forslag til om tiltak til behandling i fylkesnemnda.

De øvrige undersøkelsene ble avsluttet uten tiltak. 46 prosent av undersøkelsene ble avsluttet uten forslag til tiltak fordi barneverntjenenesten mente at det ikke var grunnlag for å sette inn tiltak. Når barneverntjenesten vurderer at det ikke er grunnlag for tiltak, kan det blant annet bety at barnets eller familiens situasjon har bedret seg i løpet av undersøkelsesperioden eller at barnet best kan hjelpes av andre tjenester.

Vel 8 prosent ble henlagt fordi familien ikke ønsket hjelp. Med få unntak er det nødvendig med samtykke fra foreldre for å sette inn det som kalles hjelpetiltak i hjemmet.

Familieråd
Barneverntjenesten kan gi familien tilbud om å arrangere et familieråd. I et familieråd inviteres barnet og barnets familie og nettverk i å finne gode løsninger for barnet.  Barnevernet tar stilling til forslagene fra familien. Familieråd kan gjennomføres i alle stadier i en barnevernssak.

Hvorfor settes det inn tiltak?

De vanligste grunnene for å sette inn tiltak:

• Manglende foreldreferdigheter (29 prosent)
• Psykiske problemer hos foreldrene (17 prosent)
• Stor grad av konflikt i hjemmet (11 prosent)
• Andre forhold ved foreldrene/familien (10 prosent)
• Rusmisbruk hos foreldrene (8 prosent)

Hjelpetiltak i hjemmet
For flertallet av barna og familiene som kommer i kontakt med barnevernet, er det tilstrekkelig med hjelpetiltak i hjemmet. 60 prosent av barn og unge med hjelp fra barnevernet mottok hjelpetiltak i hjemmet.

Antall barn med hjelpetiltak i hjemmet flatet ut fra 2009, og ble redusert med 11 prosent fra 2012 til 2015.

Barnevernets hjelpetiltak er inndelt i ulike hovedkategorier. Av hjelpetiltakene som ble gitt ved utgangen av 2015 rettet nesten halvparten (46 prosent) seg mot å styrke barnas utvikling, 31 prosent av tiltakene rettet seg mot å styrke foreldreferdighetene, mens 13 prosent av tiltakene knyttet seg til nettverksarbeid og samarbeid med andre tjenester.

Noen barn trenger et nytt hjem
Noen ganger er det ikke nok å sette inn tiltak i hjemmet. Plassering av barn og unge utenfor hjemmet er bare aktuelt dersom barnevernets hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig for å sikre barnet en forsvarlig omsorgssituasjon. Da kan barneverntjenesten foreslå for fylkesnemnda at barnet enten skal flytte på en barneverninstitusjon eller i fosterhjem.

Ved utgangen av 2015 var 14.869 barn og unge plassert utenfor hjemmet av barneverntjenesten. Disse utgjorde 40 prosent av barn og unge med tiltak fra barnevernet. Dette er en økning på 6 prosentpoeng fra 2003, da 34 prosent var plassert utenfor hjemmet.

Av barn og unge som var plassert utenfor hjemmet av barnevernstjenesten ved utgangen av 2015, var 78 prosent plassert i fosterhjem, 8 prosent i barnevernsinstitusjon og 14 prosent plassert i egen bolig med oppfølging. Type plassering utenfor hjemmet varierer med barnets alder. Fosterhjem er det dominerende plasseringstiltaket blant barn under 18 år, og de fleste bor i fosterhjem som er tilknyttet familie og nære nettverk.