Publisert: 14.04.2023

Innlegget ble publisert 14. april 2023 og er signert Øyvind Renslo, advokat og prosessfullmektig for KS i Høyesterett, og advokat Øyvind Gjelstad. Begge representerer KS Advokatene.

I Kommunal Rapports spalte «Bernt svarer» gis det både forvirrende og uklare svar på hvorvidt kommunestyret kan delegere til andre organer å fastsette kommunedirektørens lønn og foreta senere lønnsendringer.
Etter vår oppfatning er gjeldende rett klar. Kommunestyret kan delegere til andre folkevalgte organer å fastsette og endre lønn for kommunedirektøren.
Kommuneloven § 13-1 første ledd er ikke til hinder for at kommunestyret kan delegere til andre organer både å forhandle om, fastsette lønn og til å senere fastsette lønnsjusteringer. Dette har god støtte både i en naturlig ordlydfortolkning og av lovens motiver. I kommunestyreloven fra 1954 § 36 tredje ledd het det at «Kommunestyret fastsetter administrasjonssjefens lønn og øvrige vilkår».
I ny kommunelov fra 1992 ble denne bestemmelsen ikke videreført. I forarbeidene til kommuneloven av 1992 er dette begrunnet med at det ikke finnes formålstjenlig å lovfeste nærmere bestemmelser om administrasjonssjefens arbeidsrettslige stilling (se NOU 1990: 13 side 138 og Ot.prp.nr.42 (1991-1992) side 90.

Gjennom den nye kommuneloven av 1992 § 22 nr 2 ble dagens formulering inntatt: «Kommunestyret og fylkestinget ansetter selv administrasjonssjefen». Dette ble i forarbeidene (Ot.prp.nr.42 (1991-1992) side 91 begrunnet med at:

«Departementet legger her vekt på at administrasjonssjefen skal være øverste leder av den samlede administrasjon og dermed får en så sentral posisjon i kommunen/fylkeskommunen at kommunestyret/fylkestinget selv bør ta standpunkt til hvem som skal ansettes i stillingen.»

Det var på bakgrunn av ovennevnte også helt naturlig at Jan Fridthjof Bernt i Rettsdatas lovkommentar til kommuneloven av 1992 § 22, sist revidert fra 2014, uttalte følgende:

«Denne tilsettingsmyndigheten kan ikke delegeres. I motsetning til det som gjaldt etter eldre lover, er derimot ikke noe forbud mot at kompetanse til å fastsette eller avtale lønns- og arbeidsvilkår for administrasjonssjefen delegeres til annet folkevalgt organ.»

Det at Jan Fridtjof Bernt nå har endret oppfatning fremstår som dårlig begrunnet. Bernts utvidende fortolkning av lovens ordlyd har ikke støtte i andre rettskilder. Det er også vanskelig å se at reelle hensyn taler for at det burde være et delegeringsforbud i slike saker. Tvert imot bør det være opp til det enkelte kommunestyre å vurdere om det selv ønsker å fastsette lønnsendringer eller om kommunestyret ønsker å delegere dette.

En slik betraktning er også best i samsvar med kommunelovens formålsbestemmelse om å fremme det kommunale selvstyret. I det lyset bør man være forsiktig med å innfortolke innskrenkinger i kommunestyrets organisasjonsfrihet som et delegeringsforbud vil innebære.

Det kan derfor legges til grunn at kommuneloven § 13-1 første ledd bare innebærer et forbud mot at kommunestyret/fylkestinget delegerer til andre folkevalgte organer å ta stilling til hvem som skal ansettes som kommunedirektør.

Kommunestyret/fylkestinget står følgelig fritt til å delegere det å avtale/fastsette lønn eller andre arbeidsvilkår for kommunedirektøren til eksempelvis formannskapet/fylkesutvalget, et forhandlingsutvalg, ansettelsesutvalg eller andre organer i kommunen/fylkeskommunen.